Thursday, 16 December 2010

Landskapsmaster



...


Duften av olje er duften av penger
Demokrati eller glødende tenger
Det viktigste er å få pumpet den opp
Hvor enn den gjemmer seg hen

Duften av knark er duften av penger
Torpedofaen har skarpe tenger
Det viktigste er å få brukt det opp
Vi kan ikke knarke i døden

Vårherre tar pause til dyret våkner
Mens rikfolket styrer på jord
Vi padler en kano på vei mot fossen
Og sloss om å komme ombord


...



Tuesday, 14 December 2010

Voksenopplæring til det ganske land




...


Det har kommet gulebloggens glorverdige og respekterte redaktør (eneveldig, vis og opplyst) for øre at ikke alle nordmenn forstår forskjellen på en muslim og en islamist.

Ei heller skal alle nordmenn forstå forskjellen på islam og islamisme.

Dersom en sådan mangel på almenndannelse skulle eksistere blandt almuen, så påtar jei mei å utføre voksenopplæring vedrørende nevnte tema.

Ta kontakt; frykt ikke.

Jeg ler aldri av folk mens de ser på.

Man har da dannelse.


...



Sunday, 12 December 2010

Intet nytt fra naturfronten




Det blir global oppvarming; make no doubt about it.

Ingenting vil bli gjordt med dette fra statlig hold; ikke i Norge og ikke globalt heller.

Vår overlevelse ved hjelp av egne private krefter vil bli vanskeliggjordt av statlige og globale avgifter under dekke av miljøvern; ekte tiltak vil aldri forekomme.

De såkalte "miljøavgiftene" vil havne i elitens lommer, for å øke elitens overlevelsestjangser på bekostning av de skattlagte.

Det er blitt for seint å vinne; vi tapte kampen mot global oppvarming.

Det er yesterdays news; nederlaget er et fakta.

Skyldfordelingen kan bli interessant, men resultatet blir det samme.

Metangassen i havene er allerede begynt å tine opp; det er i gang.

Når golfstrømmen forandrer leia blir det kaldt her i Norge, men alt er en overgang sa reven.

Blogging oppleves mer og mer meningsløst for meg.


...

Sunday, 5 December 2010

Femifascismens 20 punkter

Stavangerbloggeren Sjalle (we salute you and may Vårherre be with you) utga i sin gloriøse tid på VGB en oversikt over femifascismen sine 20 punkter.


Femifascisme, en oversikt:

  1. Når en mann ser en naken kvinne er han en kikker, når en kvinne ser en naken mann er han en blotter.
  2. Når en mann gjør en forbrytelse er han en skurk, når en kvinne gjør en forbrytelse er det et skrik om hjelp.
  3. Når en mann er utro er han en fordømt horebukk, når en kvinne er utro realiserer hun seg selv.
  4. PMS burde automatisk gi frifinnelse i enhver sak der en kvinne står tiltalt.
  5. Unisex er ok, så lenge buksene ikke har gylf.
  6. Surhet er et adelsmerke og sykelighet er makt.
  7. Narcissisme er bare et annet ord for selverkjennelse.
  8. Verneplikt for kvinner er et overgrep.
  9. I voldtektssaker må kvinnen alltid bli trodd, ellers får man aldri tatt svina.
  10. Kvinnelig attrå er opphøyet og edel, mannlig attrå er lavt, følelsesløst griseri.
  11. Kvinner etterlater alltid toalettet duftende og rent, menn søler, driter og spyr.
  12. Menn blir drita fulle, kvinner blir sjarmerende beruset.
  13. Menn leser blader med bilder av nakne damer fordi de ser kvinnen som et objekt, mens kvinner leser blader med nakne damer (som reklamerer for parfyme) fordi kvinnen er subjektet
  14. Testosteron er en latterlig mannlig defekt.
  15. Menn har ikke følelser, for hadde de hatt det så hadde de snakket mer om de.
  16. Menn zapper med fjernkontrollen, kvinner orienterer seg .
  17. Menn snorker, kvinner er forkjølet.
  18. Menn later seg, kvinner henter seg inn igjen.
  19. Kvinner har sin indre gudinne, menn har sin indre drittsekk.
  20. Gud er en kvinne, jævelen er en mann.


    Som alltid når jeg har med notoriske slettefanter å gjøre, så gjengir jeg sitatene på min egen blogg, siden jeg hater å måtte reparere lenkene mine.



    ...

Friday, 3 December 2010

Femifascismen rider igjen

Wikileaksmannen Julian Assange blir nå internasjonalt etterlyst som superterrorist, og USAs sannsynlige neste president, Sarah Palin, sier at han må jaktes på som Osama bin Laden.

NATOs generalsekretær advarer om ham som en trussel mot verdensfreden, selv om Assange ikke har et eneste fysisk våpen under sin kommando.

Og en rekke politikere, med sine støttespillere både i USA og Europa, skriker og bærer seg fælt.

Men ingen bryr seg jo lenger om hvordan dette faktisk begynte.

Anna Ardin har bekreftet å stå bak voldtektsanmeldelsen av Assange.

Hun innbød Julian Assange til Sverige for å holde foredrag i Broderskapsrørelsen, og han bodde hos henne i ei uke.

Så bråkte de to om kondombruk, og hun kastet ham ut.

Nordisk Tribun rapporterer:

"Mistanken ble ytterligere styrket da Ardin kort tid etter begynte å slette diverse Twitter-meldinger som omhandlet Assange, og så passordbeskyttet sine blogger. Bloggene er allikevel tilgjengelige via Googles arkiv, og mange av hennes innlegg illustrerte hennes problematiske forhold til menn og mannsrollen. Selv beskriver hun seg som feminist, dyrerettsaktevist, vegetarianer og kristensosialist.

Om man tar holdningene til Broderskapsrørelsen og dens leder Peter Weiderud, som har gått hardt ut mot det han kaller ytringsfrihetsfundamentalister, i betraktning, så kan det synes noe merkelig at denne organisasjonen skulle invitere Assange, som kan sies å være selve definisjonen av en ytringsfrihetsfundamentalist.

Peter Weiderud fortalte Newzglobe mandag at Anna Ardin nå er "sykemeldt" slik så mange gjerne blir i dag.

Anna Ardin kom til politiet sammen med en yngre kvinne, kun kalt "Maria",som, ifølge Nordisk Tribun:

" for noen uker siden (så) Assange på TV og ble interessert i avsløringene Wikileaks hadde kommet med. Da hun så at han skulle holde et foredrag i LO-bygget i Stockholm lørdag 14. august meldte hun seg for å hjelpe til.

Etter foredraget inviterte Assange henne på lunch og etter at de hadde spist gikk de på kino.

Når de skiltes fikk «Maria» løfte om at de skulle treffes igjen. Dagen etter ringte hun til ham, men mobilen hans var slått av. Mandag fikk hun kontakt og de møttes og dro til hennes leilighet i Enköping hvor de hadde beskyttet sex.

Morgenen etter hadde de sex igjen, men denne gangen uten kondom.
«Maria» ble nå redd for at hun kunne ha blitt smittet med noe, i verste fall HIV. Hun hevder at hun hadde krevd at ham benyttet kondom og var opprørt over at han ikke hadde gjort det om morgenen."

De to damene synes å ha hatt en politisk agenda, på mer enn en måte; en klassisk honey trap.

Verden er et merkelig sted.


...

Saturday, 20 November 2010

Robbie Williams - There she goes

Hiroshima og Nagasaki




Atombomber anyone?

Dere husker vel fortsatt at de finnes?

All vår norske kamp mot realfagene til tross?

Og dere dør vel alle av spenning etter å høre hva jeg mener om Hiroshima og Nagasaki tenker jeg?

Ikke dèt nei?

Anyway: Her kommer det.

Sosialisme på norsk går ut på å demonisere Israel og USA ved enhver tenkelig og utenkelig anledning; vi fåtallige norske ekte sosialister, vi tenker sjølsagt mer rasjonelt omkring tingene enn som så.


Hiroshima og Nagasaki må alltid, jeg gjentar ALLTID, ses på i sammenheng med Japans tidligere ugjerninger i asia og stillehavet.
Og atombombingen må ses på i lyset av deres planlagte ugjerninger også. Alt annet blir meningsløst.

Hiroshima og Nagasaki må ses i sammenheng med at Japan skulle henrette 168 000 allierte krigsfanger ved en eventuell invasjon av det japanske fastlandet, og at de allierte hadde kjennskap til dette.
Om de allierte brydde seg om skjebnen til japanernes comfort women er uvisst, men japanerne planla å drepe alle dem også når invasjonen var et faktum.

Bare disse menneskene alene, overgår i sitt antall dødstallene ved bombingene.

Var disse fangene mindre verdt enn japanske innbyggere?

Var de mindre uskyldige enn japanske innbyggere?

Det er også velkjent at dødstallene ved en invasjon ville bli svært høye, på begge sider.
Til den som betviler at dødstallene ved en invasjon ville blitt høye vil jeg bare si: Du har rett og slett ikke peiling, og jeg gidder ikke bruke tid på å krangle med deg.

Fakta kan egentlig aldri diskuteres.

Det interessante for meg er altså ikke å sette innbyggerne i det morderiske japanske keiserimperiet i offerrollen, for atombombingen har sine klare formildende omstendigheter.

Jeg vil heller fokusere på hva vi kan lære av Hiroshima og Nagasaki; for det eneste positive med dette grusomme våpenet er avskrekkingseffekten.
En dødbringende effekt som de daværende amerikanske beslutningstakere ikke hadde forutsetninger til å kunne forstå den fulle mørke dybden i, da ordrene ble gitt til bombeslippene.

Vi kan lære svært mye om at skadevirkningene av atomvåpen er hva engelskmennene kaller unimaginable.

Vi kan lære at disse våpnene aldri må ses på som ordinære våpen, som bare er litt kraftigere.

Enhver militærmann eller politiker som flørter åpenlyst med bruken av dem, bør umiddelbart anses som farlig for hele verdens yrende liv, og fjernes med jussens legale midler.

Terrorister som flørter med disse våpnene bør lyses fredløse; altså at ordinær juss ikke gjelder for dem; med utenomrettslige henrettelser som et av flere valg for å uskadeliggjøre deres forsøk på å bringe selve livet på kloden ned i avgrunnen og det evige mørke.

Det vi forstå er at en atomkrig er kroken på døra.

Det blir ikke noe etterpå; glem "after-the-bomb" filmene.

Atomkrig: Da er det faktisk slutten.

The final countdown.

The end.














Sunday, 14 November 2010

Drømmemamma



Hun viker unna blikket.
Blikket fra mor.

Men mor insisterer.

"Se på meg. Se meg i øynene."

Hun gruer seg.
Vet at spørsmålene kommer.

De spørsmålene som alltid har feil svar.
Svarene som gjør mor sint.

Men først kommer åpningstalen.

Innledningen til angrepet.

"Jeg vet godt at jeg er for utslitt til å være en perfekt mor."

(kunstpause)

"Men må du på død og liv alltid minne meg på det?"

Mor er indignert.

"Du vet like godt som meg at du støvsugde huset på pur faen."

Mor knytter hendene.

"Bare for å sette din egen mor i et dårlig lys."

Hun krymper seg.

"Vil du heller være i fosterhjem?"

"Eller bli narkoman som broren din?"

"Er det dèt det handler om?"

Mor tar til tårene.
Alle barna hennes er jo så utakknemlige.

(det hadde de etter faren)

"Jeg skulle ha tatt abort mens jeg hadde sjangsen."


Hun tenker litt på det mor har sagt, mens mor trekker pusten.

Moren kunne ha rett i det siste der.

Men alt kan repareres.

Hørte hun togfløyta?

Løsningen?



...

.





Thursday, 11 November 2010

Patt


.

...

Folk som ikke spiller sjakk vet kanskje ikke hva patt er?
Samme kan det være, men sånn er det.

Jeg finner de "rød-grønne" sitt klassesvik motbydelig, og deres blå-brune hovedmotstandere sin politikk som (om mulig) enda verre.

Kritiserer jeg den sittende regjeringen for godt, så scorer Siv og Erna.
Og ikke kan jeg støtte dem heller; til det er klassesviket altfor grovt.

Spesielt helse-og- miljøsiden gjør meg målløs.
Og SV-segmentet gjør familiehverdagen mye mer hasardiøs enn den trenger å være.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få utrykke meg lenger.
Regjeringen er jo verre enn Bondevikingene.
Og jeg likte ikke Bondevikingene.

En sosialist som meg kan jo ikke stemme på høirepartier heller, og alle de norske venstrepartiene har for lenge siden hengitt seg fullstendig til jalla-og-hippiepolitikk, istedet for sosialisme.

Slik jeg ser det.

Kystpartiet valgte sjøl fornekterlinja i klimadebatten på årsmøtet sitt i Sola, og etter det ble det flaut for meg å støtte dem, deres glimrende økonomiske politikk til tross.

Men kan Bjørn Eidsvåg forkaste Jesus (ja han har faktisk det, sier han visstnok i avisene) så kan vel jeg forkaste stoltheten min også.

Det får vel bli Kristelig Folkeparti.
Partiet som jeg aldri har likt, og aldri kommer til å like heller.

Men hva pokker skulle jeg ellers gjøre?

Jeg sitter i skårfeste.

Det er patt.

Ingen redning i sikte.

Og ingen grunn til begeistring.

...

.


Sunday, 7 November 2010

Eksodus i Irak

.

På de utenlandske nyhetskanaler er progromene mot kristne i Irak en stor sak, og i går gikk en erkebiskop ut og oppfordret alle kristne til å redde livet mens de kan, og komme seg ut av landet.

Dekningen i Norge var jo som vanlig, altså nada.

Jesu lære slo rot i gamle Babylon 500 år før Muhammed ble født.
Nå er det slutt.

Historieløsheten gir seg mange negative utslag.

...

.

Thursday, 4 November 2010

Verdidebatt.no blir renskåret avisblogg

.

...

Mange bloggportaler som i sin tid var gode, de startet opp med mildt anarki.
Nettopp det at portaleierne interesserte seg så minimalt for nettstedet sitt, var det som ga stedet den frihet og dynamikk som kjennetegner riktige steder.

Verdidebatt.no hadde en lovende start, slik Blogging.no og VGB.no også hadde.
Helt til stedene, jeg vil nesten si dessverre, ble litt for populære.

For med populariteten, så ble stedet a force to be reckoned with, og med det kom også ønsket om øket kontroll over stedet.

Det er vel litt tràsig, men sånn må vi jo rekne med.

Verdidebatt.no er nå dessverre blitt submissive housewife for avisa Vårt Land.

I en sånn setting trives ikke klovner, pirater, og trubadurer.

Vi takker for pengene i hatten, og reiser til neste konsert.

...

.



Tuesday, 2 November 2010

Svimmel av suksess



.


Josef Stalin var en plaget og lidende mann.
Han var mye svimmel; svimmel av suksess.

I helsevesenet er vi lovpålagt å vise empati i forhold til det aller meste her på jord, og for all del: det er jo ekkelt å være svimmel.

Arbeiderpartiet i Norge har det på et liknende vis.
Det er ikke greit når vi er så typisk gode at vi nesten dør.
Vi mobiliserer litt utkommandert empati, der også.


Fra tid til annen fremmes forslag i Arbeiderpartiet om å innføre statskalifatet; eller overdriver jeg nå?
Ja statlig opplæring av imamene iallefall.

Statsansatte som Evan Gelius (en framtidig biskop) skal kalibrere muslimene litt mer på geledd med statskristne, sånn at de kanskje blir statsmuslimer?

Det Norske Kalifat?
Hvem blir Kalifen?
Meg?

Nei jeg er nok for dum til å forstå dette her.
Så dum at det sikkert kommer et lovforslag mot det snart.

For jeg er også svimmel iblandt.
Og mest når jeg drikker


.



Friday, 29 October 2010

Hvorfor historieblogging?


...

For den som følger med i klimadebatten, så kan ting tyde på at vi knappest har noen framtid.
Ikke mye å rope hurra for, iallefall; The Road dead ahead.

Så hvorfor historieblogging?
Vi har jo uansett ingen vilje til å lære av våre feil?

Til akkurat dèt kan jeg si at for den historieløse er ingen forklaring mulig.
Og for den historiebevisste er ingen forklaring nødvendig.

Jeg skriver for meg sjøl og for mine egne.
Ikke bare min egen familie, men for mine brødre og søstre i ånden.
Sånne som tenker som meg, og som er som meg.

Jeg gjør det fordi jeg kan det.
Den dagen jeg ikke kan bruke internettet, så gjør jeg det ikke lenger.

Måtte demokratiet overleve impulsen til å ta sjølmord.
Ingen grunn til begeistring.

...

Tuesday, 26 October 2010

Stakkars de grønne og Gud hjelpe oss alle

...

Jeg synes synd på Audun Hjertager og Miljøpartiet De Grønne.

De har så rett i så mye, og så få velgere.


Fremskrittspartiet og Høire har feil i så mye, og velgermassen vokser for hver time.

Vi taper jo, sentrum synker.

Dessverre.

...

Sunday, 24 October 2010

Imamer

...

Imamer er bønneledere.
I deres hjemland er dette en respektert jobb, men heller ikke noe mer enn det.
Omtrent slik som kebabkokker og ferjebillettører.

I Norge forholder politikerne våre seg til imamer som om de var en slags biskoper og kardinaler.
Og politikerne våre har opphevet imamene til en slags talsmenn for alle innvandrere generelt; en rolle som imamene sjøl aldri har spurt om.

Banana Airlines sier at nordmenn er gale, og det er vi jo.
Men akkurat dèt er faktisk ikke muslimenes feil.

...

Agora (Alejandro Amenàbar 2009)

...

De aller fleste filmskapere utgår i fra middelklassen og overklassen, og det bærer verdens filmproduksjon virkelig preg av.
Med dette bevisst i mente, så utviser denne filmen antydninger til et klasseperspektiv, som jeg sjelden ser i filmer.
Spesielt dramafilmer.

Settingen er satt i Alexandria i Egypt, der romertidens gamle slavesamfunn lever på lånt tid.
Vi følger filosofen Hypatia, en virkelig person, under dramatiske omveltninger.
Happy ending er utelukket.

Tilhengerne av avguden Serapis overvurderer sin makt katastrofalt, og iverksetter en massakre på kristne; dette blir begynnelsen til slutten for den gamle overklassens guder.
Mange fra overklassen ser hvilken vei vinden blåser, og melder overgang til kristendommen, men det gjør ikke Hypatia.
Hypatia går ned med flagget til topps og integriteten intakt, hvilket er mer enn vi kan si om alle de andre aktørene i dramaet.

Som drama er filmen dyktig gjennomført, med dyktige skuespillere.
Filmen presterer også å lage en hyllest til kvinnen, uten å demonisere mannen.
Norske filmskapere har uendelig mye å lære utenlands fremdeles.

Vi ser også at ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria (en av menneskehetens store tristesser) ikke skyldes kunnskapshat, men skyldes klassehat.
Klassehatet mot alt det som kan forbindes med en undertrykkende overklasse.
Akademia burde vel lært noe klokt her, men gjør det nok aldri.

Se filmen sjøl.
Den er verdt innsatsen.

...


Thursday, 21 October 2010

Ukjent blogger jaget Jonas Gahr Støre med tastatur

...

Utenriksminister Jonas Gahr Støre mottok i dag stor verbal pryl av Bjørn Ditlef Nistad; en ukjent blogger.

Ministeren med sølvtungen, av mange ansett som Arbeiderpartiets kronprins og odelsgutt, ble fullstendig målbundet og tilsidesatt i kommentar nummer tre.

Og hvis ikke redaktøren på Nye Meninger allerede har vært ute med slettetasten, så står vel kommentaren der ennå.


...

Tuesday, 19 October 2010

Dagens utvalgte sjølpisking




Norge har sannelig mange flagellanter i aksjon.
Ja ikke sånne religiøse da, men sånne sekulære.

Før var de lette å kjenne igjen visuelt; det var noe med lilla eller beige fløyelsbukser, fotformsko og generelt temmelig flagrende gevanter.
Håret deres var gjerne langt og uflidd, de hadde ofte sånne runde briller som totalitære regimers innbyggere ofte bruker.

Nå har de lært seg å bruke kamuflasje.
Du ser ikke nødvendigvis hvem som er sjølpisker og kvitemannshater så tydelig, nå lenger.
Men du hører det fort, når de åpner munnen sin i en offentlig debatt.
Arten lever og trives i beste velgående; mer tallrik than ever.

(Et spørsmålstegn i overskriften lurer jo ingen)
Og i fjerde kommentar svarer Bjørn Ditlef Nistad.

Ytterligere kommentarer er unødvendige, les sjøl.

Og skulle ikke redaktøren i Nye Meninger allerede ha vært ute med slettetasten, så står den der vel ennå.

...

Monday, 18 October 2010

Grusomme meg?




Jeg har kanskje ei greie gående med nettfora, for nå er jeg sannelig min hatt blitt kastet ut igjen.
Denne gangen i fra Nye Meninger som er Dagsavisens nystartede forum.
Det tok ikke mange dagene det der.

Anyway, så uttalte jeg meg (på redaktørens egen oppfordring) om feminismen.
Det faller jo i dårlig jord, for å utrykke meg veldig karmøysk og bibelsk.

Jeg mente at feminismen preges av paranoid beredskap og et konspiratorisk verdensbilde.
Og jeg la til at forklaringen på dette sannsynligvis korrelerte med det utstrakte rusmisbruket på den tiden da feminismens lederskikkelser utarbeidet sine teorier; et rusmisbruk som de fleste av feminismens teoretikere er kjent for å ta svært grundig del i.

Er jeg grusom?

Anyway: Jeg er iallefall kastet ut.

...


Thursday, 14 October 2010

Sosialistisk Venstreparti Høsten 2010





Det har kommet Gulebloggens redaktør for øret at det norske partiet SV sliter om dagen.

Ikke så rart det; ganske enkelt å forstå faktisk.

I den tiden da Norge konsentrerte seg om sjølforsvar og nasjonal overlevelse, så var SV alltid militærnektere på sin hals.

Og i dag når SV endelig trengs (Afghanistan) så går de inn i regjeringen.

Som tidligere talt om SV...

...

Sunday, 10 October 2010

Psykiatri på film


De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film der settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri.

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Det var det hele.

Wednesday, 6 October 2010

13 År




13 år er en respektabel levealder.
For en hund.

I hundeår (x7) tilsvarer det 91 menneskeår.
Og ingen av oss har noen garanti for å bli såpass.

Noen svulster har kommet med alderen.
Men gammelhunder flest dør med dem, og ikke av dem.
I August tok min kjekke dyrlegeonkel og skar vekk litt.

Bikkja er tunghørt, men ser heldigvis godt, og er fortsatt leken.
Den japper fortsatt etter kaninene, om den får muligheten.

6. Oktober var dagen.
Feiringen fant sted i stillhet :)

...

Tuesday, 5 October 2010

Jordfeste i Haugesund




Etter at den andre av mine tre onkler døde, så begynner jeg å gå tom for farsfigurer.
Ikke vet jeg om jeg faktisk trenger noen, men sånn er det nå bare, iallefall.
Man tager hva man haver.

I anledning begravelsen, så reiste jeg til byen.
Den byen som for en eks-Torvastadbu alltid vil være "byen".
Haugesund.
Og slik ble jeg altså sittende der på Torvastad og se på TV-Haugaland i regnbygene; da det å male min mors hus ble kul umulig.

Foruten en kvinne som i likhet med prinsesse Märtha Louise kunne kommunisere med både dyr og døde folk, så dukket Gunnar Andersen opp på skjermen.
Og etterpå forstår jeg litt bedre hvorfor jeg alltid har kjent en sympati med denne musikeren.

Gunnar Andersen fortalte åpent at hans far hadde trukket i uniform under krigen.
Feil uniform.
Og da hans mor fant ut dette, hun som kom fra en familie med motstandsfolk, så ble giftemålet uaktuelt.

Musikeren ble oppdratt av sin mor alene, uten faren.
Og musikeren gjorde til kjenne en interesant teori om at de barna som vokser opp med kun en av foreldrene, de vil i større grad enn andre barn finne identiteten sin i hjemstedet sitt.
Jeg tror at Andersen har et godt poeng.

Om tomrommet etter den ene av foreldrene nødvendigvis vil fylles med en sterkere tilknytning til hjemstedet er jeg usikker på.
Hjemstedet kan kanskje være en av flere ting å finne trygghet og identitet i?
Jeg tenker meg at mange andre plomberinger av tomrommet kan være aktuelle; både sunne og usunne.
Rus, sport, kunst, politikk, religion og whatever.

Nå ble det jo folk av både Gunnar Andersen og meg.
Og mange andre som vokste opp uten faren sin.
Men jeg husker at da jeg var ung, på 1970-tallet, så var vi så veldig , sammenliknet med i dag.
Nå er ikke det å vokse opp uten faren sin uvanlig lenger.
Vi slipper for eksempel unna å måtte lage farsdagspresanger nå; problemstillingen er oppfattet og registrert.
Ordet lausunge er heller ikke i daglig bruk mer; fordømmelsen er ikke der lenger.
Så mye er endret til det bedre.

Men hvordan vil det nye faderløse Norge bli?
Hva vil de mange nye tomrommene bli plombert med?

Med Jesus?
Med rus?
Med sjelen til hjemstedet?
Eller noe helt annet?

Hva vet vel en bonde fra Karmøen om sånne dype tanker?

...

Sunday, 1 August 2010

Arven etter Voltaire (rusdebatt)

...

Alle vi kule tar oss jo svulstige nicknames, og Francois Marie Arouet var intet unntak i så måte.
Han levde mellom 1694-1778, og han blogget nok materiale til å fylle 99 tjukke bøker.
Nicket han valgte seg var Voltaire, og han oppfant nesten egenhendig den sekulære humanismen.
Liknende tanker var formulert av andre filosofer og vismenn tidligere, men Voltaire var unik i sin kunstneriske formuleringsevne. Tidligere tiders humanisme må dessuten innrømmes å være grunnleggende religiøs.

Den sekulære humanismen bygger på 3 absolutte bud.

1. Der finnes ingen Gud, ei heller noen Djevel.

2. Sekulærhumanismen tror alle mennesker er grunnleggende gode av natur, og at sosiale omgivelser, miljø og økonomiske forhold er årsak til individenes atferd.

3. Sekulærhumanismen tror ikke på et liv etter døden, med et etterfølgende oppgjør for hva vi har gjordt i vår levetid.

Voltaire ville skape progresjon i hele Europa gjennom en sekulærhumanistisk opplysningsprosess. I våre dager kan Voltaires tanker (for en del av oss) fremstå som i overkant optimistiske, ja, nærmest på grensen til naive. Men på 1700-tallet var der mye uvitenhet og overtro i Europa, og Voltaires tanker slo rot.

Både i Voltaires samtid, og nå i dag, så ser vi at sekulærhumanismen står sterkt i samfunn som er velsignet med fred i fra ytre aggressorer, og som er preget av allmenn trygghet i forhold til innenlandske kriminelle. I hardere tider faller sekulærhumanismen erfaringsmessig sammen som et korthus. Og ikke uventet, så er de skandinaviske velferdsstatene blitt sekulærhumanismens definitive utstillingsvindu mot verden.

I Norge har troen på effekten av offentlige opplysningskampanjer antatt nærmest sakrale former. Vi kan si at politikere, helsemyndigheter, justismyndigheter, skoleverk og kulturelite står skulder ved skulder i troen på at problemer løses ved informasjon og opplysning.

Mot en slik overmakt, så har en ydmyk liten blogger (meg) intet håp - What so ever - om å nå fram med innsigelser. Ja strengt tatt så har bloggeren (meg) ikke engang noe håp om å få komme til orde.

Alt som gjenstår for meg å gjøre er å stille to retoriske spørsmål.

1. Hvor mange mennesker i Norge tror at rusmidler er helsekost for kropp og sjel, og eventuelt hvem er de?

2. Finnes der en mer effektiv og samfunnsnyttig bruk av våre begrensede ressurser, enn å iverksette ytterligere monomane mediakampanjer rettet mot rusbruk?

...

Thursday, 22 July 2010

De er oss (rusdebatt)

...

Nesten ingen som bruker rusmidler har noen ønsker eller planer om å slutte permanent med denne bruken.
Om vi kommer opp i problemer på grunn av vår rusbruk, enten i enkelte tilfeller eller gjentatte ganger, så fortsetter vi å ruse oss likevel; nesten alltid.

Noen av oss har evnen til måtehold, eller til periodeavhold, slik at problemene knyttet til rusbruken minimaliseres.
Men vi vil ikke slutte totalt, for da hadde vi bare gjordt det.

Dette er et valg vi gjør.
Vi velger rusens mange positive gleder.
Totalavhold er enkelt å gjennomføre, for den som vil dette.

Dette er viktig å være fullstendig klar over.

Jeg kan vanskelig se at tradisjonell psykiatri egentlig har noe relevant langvarig tilbud å gi til mennesker med rusproblemer.
Psykiatrien er, som somatikken, orientert inn på behandling av sykdom; helst kortvarig, og effektivt.

Sykehuset er et sted der du kan få gipset en brukket arm, få operert en blindtarm, få medisinert bort en mani under skjerming, eller bli avruset under mild tvang.

Sykehuset er ikke et botilbud.
Sykehuset er ikke et luksushospits.

Mennesker uten fast bopel kan ikke belage seg på å leve resten av livet sitt med døgnbemannet servering, rengjøring og oppvartning på sykehus; sånn har det aldri vært og slik vil det aldri bli.

Er vi enige så langt?

Et utrykk vi ofte får høre i psykiatrien, når det kommer til rusrelaterte problemer, er at unge rusbrukere sitter i innkomstsamtalen og sier at de trenger en “timout” – som i praksis vil si en pause fra det livet de lever i øyeblikket.

Det er slett ikke vanskelig å kjenne empati med disse menneskene.
Ofte er det stor narkogjeld inne i bildet, som om ikke rusens innebyggede tendens til å frembringe paranoia og depresjon skulle være nok, og gjerne har rusbrukeren bråket det til for seg sjøl der han/hun bor, slik at utkastelsesbrevet er mottat fra boligens eier.

(Det er ikke så mange rusbrukere med problemer som har selveid bolig, men noen finnes)

Da kan det sjølsagt virke forlokkende for unge narkomane/alkoholikere å søke tilflukt på sjukehuset, som en timeout fra et begredelig liv, men sjukehuset er som tidligere nevnt ikke ment å fungere som et botilbud.

Ofte vil sjukehuset være behjelpelige med en avrusing, dersom pasienten samtykker, men rusbrukere misliker ofte sjukehusets rutiner og rammer, og de skriver oftest seg sjøl ut fra avdelingen igjen, når behovet for en “timeout” blir fortrengt av behovet for mer rusopplevelser.

Ingen sjukehus vil noensinne godta rusbruk og dealing, under opphold på avdeling.

Oftest ender en timeout med at rusbrukeren, med nye krefter etter pausen, fortsetter sitt gamle liv der han/hun slapp taket.

Dette kalles gjerne for en “sprekk” – som gir et feilaktig inntrykk av at dette ikke er en viljestyrt handling, men det er egentlig et bevisst valg; ikke et klokt valg, men like fullt et valg.

De fleste mennesker som sier at de “vil slutte” med rusbruk, de har ingen rèelle planer om å slutte for godt.

Det er en timeout, en pause, vi snakker om.

...

Tuesday, 1 June 2010

The Libertine (Laurence Dunmore 2004)

...

I 1660, med returen av Kong Charles den annen til den engelske tronen, så vil teater, visuell kunst, vitenskap og umoral blomstre; sånt henger som kjent gjerne sammen.
Tretten år senere, midtveis i store politiske og økonomiske problemer, henter Kongen sin venn John Wilmot (den andre jarlen av Rochester) fra hans eksil, der han ble plassert for å ha irritert majesteten med respektløshet.

Jarlen er som de fleste andre adelsmenn: en moralsk korrupt dranker og kynisk horekunde.
Men adelsmannen er også en tallentfull kunstner, og Kongen ber ham derfor om å forberede et festspill for den franske ambassadøren, og utforme det hele som en episk hyllest til Kongens styre.
Nesten som makten og kunstnerstanden i Norge i våre dager, det der.

Jarlen møter aspirantskuespillerinnen Elizabeth Barry, og bestemmer seg for å gjøre henne til en stor stjerne.
Han forelsker seg i henne, og hun blir hans elskerinne, uten at dette egentlig ødelegger filmen.

Jarlen faller likevel i unåde. Kunstneren forteller jo sannheten, og dette faller dårlig i smak, når festspillet fremføres.

Da han var tretti-tre år gammel, dør jarlemannen av syfilis og alkoholisme, og han konverterte til å bli en religiøs mann.

"Do you like me now?" spør det døende vraket av en mann.

...

Saturday, 15 May 2010

Snapphane

2005 var året da Norge hadde vært en selvstendig nasjon i akkurat 100 år.

De som satt i landets styre og stell den gangen syntes ikke at denne anledningen var verdig nok til en skikkelig feiring, men litt "markering" av de 100 år fant de likevel litt rom for.
Slik disse "markeringene" etterhvert tok form, så minte det hele meg mest om den type markering som våre venner hundene driver med.

Markeringene endte opp med en orgie i den sjølforakten som Norges antinasjonale styringselite har blitt så kjente for, i både innland og utland.
Fraser som "nasjonalisme importert fra Tyskland" og "et lite lutfattig land" gikk igjen i de aller fleste av disse markeringstalene.
Taler som aldri var ment å skulle bidra til å feire 100 år i selvstendighet, men heller nærmest beklage selvstendigheten, med ymse antinasjonale skillingsviser.
Vi får håpe at iallefall de involverte talerne sjøl hadde glede av at de fikk markert sitt ståsted så ettertrykkelig; vi andre får heller prøve å bare glemme denne flausen, så godt vi bare klarer.

Prikken over i-en ble serien "Drømmen om Norge" på 12 episoder, som var statsstøttet med 80 millioner kroner.
Her framstilles Norge og nordmenn på en måte som må kunne kalles rasistisk.
Å framstille for eksempel pakistanere eller samer på et liknende vis, ville antageligvis ført til både anmeldelse og domfellelse av filmskaperne.

Selv om serien ikke forteller oss noe om hva kunstnerstanden synes om Norge og nordmenn, så får vi likevel en klar og tydelig "markering" av hva filmskaperne sjøl mener om Norge og nordmenn.
Videre får vi et pekepinn på hva oppdragsgiverne til filmskaperne synes om Norge og nordmenn.

Jeg er ikke "rystet" eller "sjokkert" over dette her, og jeg synes vel at det har gått litt inflasjon i akkurat det der med sjokk og rystelser og sånt.

Men jeg kan ikke se at det kan komme noe godt sluttresultat ut av all denne markeringen; som renner ovenfra og ned.

...


Saturday, 1 May 2010

Sveiser drikker blåsmirnoff i Hønefoss



Det er en misforståelse å tro at likeverd og likhet er det samme.

En sveiser som drikker blåsmirnoff i Hønefoss og stemmer på FrP, han er sjølsagt like mye verdt som en vel renomert klimaforsker, men sveiseren har jo ikke på langt nær den samme troverdigheten i en klimadiskusjon.

Dette må nok bare sveiseren i fra Hønefoss godta.

Det er ikke engang urettferdig.

Sveiseren er ikke et offer eller en martyr.


Jeg får vel anbefale bloggen til Helge Samuelsen atter en gang.

Der blir "klimarealistene" (klimatullingene passer bedre) sine argumenter klippet i filler.

Klimarealistene minner meg mye om flatjordstilhengere.

Deres krav om "respekt" for sitt syn er meningsløst.

Respekt er som kjærligheten; kan ikke kreves.

Og fakta er alltid fakta, helt uavhengig av at våre politikere "vedtar" ymse vrangforestillinger.

Men "folk flest" vil vel ikke høre om klimaendringene?

Thursday, 1 April 2010

Trusselvurderingen



***

Hva er den største trusselen for land og folk?
Have yer say!

***
.

Monday, 1 March 2010

Monday, 1 February 2010

Homsedebatten



.


***

Er du møkk lei hele homsedebatten?
Have yer say!

***

.


Friday, 1 January 2010

Ordskiftet infantiliseres?



.


***

Er det norske offentlige ordskiftet blitt mer infantilt nå enn før?
Have yer say!

***
.