Sunday 24 July 2011

Vi eksisterer ikke lenger



Det moderate Norge har ikke eksistert siden 2009 - Jeg forstår det nå


...

Friday 15 July 2011

Hakekorstoget

...


Vi skriver 2011 og vet fint lite om hvordan verden vil se ut i 2045.
Og folk visste like fint lite i 1911 om hvordan verden skulle se ut i 1945.

Vi som sitter på fasiten kan jo trygt slå fast at temmelig mange av dem som levde den gangen hadde fint lite å glede seg til.
Vi skal jo helst være betatt i positiv tenkning, slik at vi ikke bukker under som Bjørneboe, men fremtiden er i 1911 et sorgens kapittel.
Alt det verste i menneskehetens historie står da ennå foran oss, selv om vi ikke akkurat har bagateller bak oss heller.

Storbritannia tronet i 1911 øverst på pallen når det kommer til folkemord.
Ikke Tyskland. Ikke Russland. Ikke engang USA.
Storbritannia hadde utryddet 100% av en helt egen rase; tasmanerne.
Every single one of them. Exterminated. To the very last individual.

Ingen nasjon har siden oppnådd 100% utryddelse.
Storbritannia holder fortsatt denne tungsinnede rekorden.
Og ikke lenge etter at det britiske imperiet slik hadde tilintetgjordt sin menneskelighet for egen hånd, så begynte en kjede av begivenheter som skulle bringe imperiet på historiens skraphaug.

Dette mønsteret har gjentatt seg med alle imperier som har drevet med selvdehumanisering.
Og ingen imperier ble mer dehumanisert, og raskere utradert, enn det imperiet som blitzkriget for hakekorset.

Historien om fremveksten av nazismen er velkjent, og godt fortalt av flinke folk.
En liten bisarr operetteklovn blir etterhvert verdens mektigste mann, i et rasistisk imperium som balanserer på kanten av verdensherredømme. Men det nazistiske imperiet blir akkurat like kortlivet som det blir ondartet.
Stalins sykdomsvelde varer noe lenger enn Hitlers variant, men også stalinismen blir kortlivet; hovedpersonens frenetiske dreping bidrar til dette.
Det amerikanske imperiet har utlevd det stalinistiske allerede, men britenes imperium overgår fortsatt det amerikanske i levealder.
Så var da heller aldri det britiske imperiet like malignt som det amerikanske er.
Uten at dèt skal tolkes som en episk hyllest til Storbritannia.

Sjefsnarren som førte "tusenårsriket" i avgrunnen var en gang en intetsigende skrikhals. En sint liten lemur som ledet patetiske slagsmål i ølhaller, og kalte dette for kuppforsøk. Doffen skrev også ei bok, som han kalte for "Min Kamp". Og der tilkjennega han sine politiske planer på forhånd, og senere fulgte Hitler oppskriften sin så godt han bare klarte.

Helt etter oppskriften gikk det dog ikke for Hitler. Storbritannia og Polen hadde opprinnelig blitt tildelt roller i Adolfen sitt lille teater, men begge nekter å spille de rollene som hadde blitt tildelt dem. Hitler ble derfor nødt til å improvisere i første akt, og han fikk overtalt Sovjetunionen til å inngå en ikke-angrepspakt. Med denne absurde pakten som ryggdekning begynte nazistene på det lange hakekorstoget, som til slutt la Europa i ruin.

Hakekorstoget gikk først ut over Polen. Adolf Hitler og nazistene var nemlig overbevist om at Polen generelt og Warszawa spesielt var arnestedet for kommunistiske verdenskonspirasjoner, som igjen ble dirigert av jødene i Moskva. Slike idèer av paranoid art ser vi gjerne i miljøer som nyter metamfetamin og liknende oppkvikkende stimuli. Og nazistene hadde en usedvanlig sterk preferanse for energiboozters av narkoman type.

Veien fra 1911 til 1945 var aldri skrevet i stein på forhånd. En rekke av uheldige faktorer i fortiden gjør at vi i dag har den bedrøvelige historien vi har. Metamfetamin, rasistisk kvasi-vitenskap og økonomisk depresjon. Til slutt krig. Men det hadde aldri behøvd å gå slik. Greit å huske når vi skal diskutere krig og fred og politikk og sånn i samtiden. Historien har iblandt gjentatt seg, men ikke alltid, heldigvis.

Vi har vår samtid, og Adolf Hitler hadde sin. Den generasjonen gikk sin vei, og vi må velge vår. Vi har alltid et valg. Det er alltid håp. Men etterhvert var håpet så nedslitt i et utsultet og ydmyket mellomkrigstyskland, at teutonias håp ble knyttet til hakekorset; dette ble menneskehetens store sorg og elendighet. Mens krigen i 1914 stort sett var en europakrig, så forplantet den i 1939 seg over hele verden. Som en global tsunami av sult, sykdom, kriminalitet og død. Vi kan argumentere for at den globale ildstormen egentlig startet da Japan gikk til angrep på Kina også. Og at samtiden bare ikke helt registrerte det. Men det får så være.

Da den store verdenskrigen var over, var Hitlers imperium borte. Også Stalins imperium var diskredittert blandt sine egne, og overlevde ikke hovedpersonens bortgang. De vesteuropeiske imperiene var bare skygger av seg selv, og gikk i oppløsning bit for bit, i mangel på styrke og utholdenhet. Verden ble endret for alltid.

Hakekorstoget mislykkes i alle målsetninger som nazismen hadde. Både kommunismen og markedsliberalismen ble styrket etter verdenskrigen, og begge ideologiene var nazismens konkurrenter. Og jødene, som nazistene hatet aller mest, klarte de aldri å utrydde. Selv om verden skal vite at de sannelig prøvde. Og den ariske rasen, som nazistene selv mente å ivareta interessene til, mistet sin lukrative posisjon som verdens administrative ledelse for all fremtid.

Adolf Hitler var ikke mye til businessmann.
Selv om killerinstinktet definitivt ikke manglet.


...

Sunday 10 July 2011

Fredløs (Elin Brodin 2011)

...


Boka omhandler de nye folkevandringene og fremmedfrykten som følger med.
Debattboka tar utgangspunkt i Norge spesielt, men toucher borti verden generelt også.
Fokuset står på hvordan vi kan finne løsninger i fellesskap, og boka er velsignet fri for den obligatoriske sjølpiskingen, som har ødelagt for konstruktiv debatt og problemløsning så mang en gang i norsk offentlighet.
Med klimaendringene og peak-oil som bakteppe, så tror gulebloggens redaktør at problemstillingene som tas opp i boka vil øke radikalt i aktualitet med årene.

Gulebloggens redaktør ble ikke skapt i Guds billede for å være enig med Elin Brodin i ett og alt, men boka har mange kloke og gode konklusjoner.
Og boka har enda flere av de kloke og gode observasjoner, der de påfølgende konklusjoner er av mer moderat kvalitet.
Men til å være ei debattbok, som i sakens natur alltid vil bli gitt ut under tidspress, så er boka imponerende fri for direkte dumme og dårlige konklusjoner.

Gulebloggen fremhever 3 konklusjoner

  • Ytringsfriheten er en prinsipiell rett som skal sikre adgangen til å drive systemkritikk av strukturelle problemer. I Norge hindres vi ikke fysisk av statsmakten i å gjøre dette, men vi opplever sensur, motarbeidelse og latterliggjøring på ulike subtile måter.
  • Helse-og-sosialvesenet er en arena for utøvelse av makt. Norge ligger på verdenstoppen i tvangsinngrep fra psykiatri og barnevern, og dem som sitter fast i systemet har ingen stemme i offentligheten.
  • Ytringsfrihet har ingen verdi der ingen lytter, og makthaverne finner det nyttig med mange støysendere.

Hvis De synes sult og krig er viktige tema, og at vi bør hjelpe mennesker som plages med dette, så anbefales boka.
Dersom De ikke synes at sult og krig er mye å bråke med, så anbefaler jeg Dem å lese Leningrad av Michael Jones i stedet.
Skulle De være så ignorant at De heller ikke synes folkemord gir verdig grunn til å innta flyktningestatus, så anbefales Auschwitz av Laurence Rees.


...